Jeg våknet og oppdaget at jeg var i et gammelt hus dypt inne i de snødekte fjellene. De sa at jeg ble båret inn dit med forslått hode. Der var en hushjelp, som var omgitt av bøker og bilder og elsket kamera, og de fire tjenestepikene som smilte trist. De så ut til å vite alt. Men jeg kunne ikke huske noe.
«Du brakte tiden inn i dette huset der tiden hadde stoppet.»
Utstyret begynte å fungere som om det ble ledet av folkeeventyret om å forlate verden, snakket om i stearinlysets lys. Ved midnatt ringte den store klokken, som hadde stoppet i flere tiår, tretten ganger.
Da en mørkeblå skygge krøp ut fra dypet av brønnen mens de vandret rundt, kom tjenestepikenes knurr i mørket. Var det en ekstase eller noe annet?
